Gjennom hele oljekrisen, fra 2014 til 2015 og i årene etter, har vi sjøfolk tatt opp den utstrakte bruken av vikarer i offshore sjøfart, i stedet for sjøfolk i faste stillinger.
Dette er en bruk som har gjort at mange sjøfolk i alle stillingskategorier om bord har søkt seg vekk fra segmentet.
Vi har advart
Det har vi sett resultatet av over tid, og advart sterkt imot.
Selv om faste ansettelser har økt i næringen i den senere tid, har den utstrakte bruken av vikarer bidratt kraftig til at det er vanskelig å få tak i kvalifiserte kokker og forpleiningssjefer. Som følge av dette har næringen klart å overbevise regjering og maritime instanser om at nødvendigheten av kompetanse for forpleiningspersonalet er overflødig.
Ved større behov for arbeidskraft, så popper det ene bemanningsbyrået opp etter det andre. Der det er et behov for de, og der de er seriøse, så er det ikke nødvendigvis et onde.
Samtidig kommer det nå inn informasjon om at det er mer og mer vanlig å søke etter frilansere i stedet for vikarer i bransjen. Det skaper utfordringer.
Bruken av frilansere
Noen vil si at de ser ikke problemet. Som frilanser er du mye friere, og i en periode i livet kan det være gunstig for noen. Lønnsmessig ganger du opp lønnen 1,5 til 2,5 ganger tarifflønn ved fast ansettelse, fordi en vet ikke når neste lønning kommer. Lønnen skal også dekke inn utgifter en fast ansatt eller en vikar ikke har.
Ser en nærmere på det, så ser en at det her er viktig å vite hva som ligger i stillingsbetegnelsen som inntil nå ikke har vært så vanlig i vår bransje.
Rettigheter som vi i offshore sjøfart tar som en selvfølge, har du ikke som frilanser.
- Betaler du selv nødvendige kurs og legeattester.
- Du har ikke krav på yrkesskadetrygd,
- Du har ikke pensjonsordning (du opparbeider ikke sjømannspensjon).
- Du har ikke krav om å bli tatt med i arbeidsgiver OTP (Lov om obligatorisk tjenestepensjon)
- Du har ikke krav om feriepenger.
- Du vil i hovedregel også falle utenfor arbeidsmiljøloven (nå gjelder ikke den til sjøs, her kommer skipsarbeiderloven inn, og hvordan dette da vil sammenfalle er jeg noe usikker på).
Alt dette kan kompenseres ved å tegne private forsikringer og pensjonsordning med NAV. Du er med andre ord i praksis din egen arbeidsgiver.
Her reiser det seg flere spørsmål: Betaler friheten ved å være sin egen arbeidsgiver seg?
Du har usikkerheten ved å ikke vite når neste oppdrag kommer. Du må betale forsikring og pensjon selv. Spørsmålet er også hva arbeidsgiver tjener på å ta inn frilansere i stedet for vikarer?
Når en ser disse punktene så ser en at reglene er tilpasset arbeid på land. Hvordan fungerer dette i praksis på båt?
Kort vei til kutt i lønn
Et annet aspekt er lønn. Når man har fjernet krav til utdannelse og kompetanse er det kort vei igjen før enkelte vil forsøke å begrense lønnsutgiftene til forpleiningspersonalet.
Vi har gjennom lengre tid sett dette, først gjennom flere og flere kreative stillingsbeskrivelser, som «kokekyndig lettmatros» og lignende. Nå virker det som neste steg utfolder seg.
Jeg har fått høre om bemanningsbyråer som søker etter kokker og forpleiningssjefer, der det ser ut til at de ikke har fremforhandlet tariff og dermed betaler under tariff. Stemmer det, så er dette noe vi sjøfolk ikke kan godta. Samtidig er det også nødvendig å påpeke nødvendigheten av kvalifikasjoner for forpleiningspersonale.
Sjøfolks helse
Helse og hygiene kan aldri komme i andre rekke. Mangel på kvalifisert personale, som delvis er fremprovosert av næringens egen manglende vilje til å tilby fast ansettelse og ordnede forhold, har medført en overkorrigering av lovverket.
Det setter både sjøfolks helse og tariffavtaler i fare.
Dette må revurderes og utredes på nytt. Som fagfolk kan vi ikke sitte stille å se vårt fagfelt bli utvannet på denne måten. Samtidig må arbeidsgiver ta medansvar for eventuelle problemer en feilslått personal politikk kan ha medført.
Jan Nilsen
IFM