Mange arbeidstakere på sjø og land, opplever på et tidspunkt å bli sykemeldt på lengre tid eller ofte. Årsak kan variere, alt ifra skader til kronisk sykdom. Som har oppstått etter skader eller pådratt seg i løpet av livet.
I overskriften til dette innlegget så bruker jeg ordet urettferdighet. Mange vil hevde at det er å dra det litt langt. Jeg ser det ikke slik, men jeg ser at en løsning kan være problematisk og krever økte ressurser, men er ikke uløselig. I mine øyne dreier det seg om vilje, kommunikasjon og samarbeid.
Vi har ofte tatt opp dette med tilrettelegging og forebygging på skip og installasjoner, både til myndighetene, politikere og gjennom media.
Sjøfolk arbeider ofte under varierte værforhold og stressfulle situasjoner. Vi har spesielt tatt opp arbeidssituasjonen til Forpleining personell.
En arbeidstaker på land har som oftes, mulighet til å få tilpasset arbeidsplassen så langt det lar seg gjøre. Hjelpemidler, graderte trygdeordninger og lenger ferie ved fylte 60 år forebygger sykmelding og avhjelper økonomisk belastning for arbeidsgiver og arbeidstaker.
Er du ansatt i sjøfarten så faller det meste av dette bort. Årsaker som dette kommer under, er praktiske og økonomiske årsaker.
Arbeidsgiver mener avlastning, hjelpemidler, kortere arbeidsperiode, lenger fri, er for dyrt.
Dette fører for mange sjøfolk til, at de ender opp hos NAV. Det får økonomiske følger for sjømannen og i noen tilfeller så faller de utenfor arbeidslivet av flere årsaker, en det som førte til sykemelding og tap av helseattest i utgangspunktet.
Sjøfolk er ikke den største arbeidsgruppen i Norge, men de har viktig kompetanse, for å ivareta kysten og havområdene i landet.
De er en viktig ressurs for den økonomiske friheten og velferdsstaten vi har. Derfor bør Sjøfolk ha samme rettigheter og muligheter som de som jobber på land.
Sjøfolk hører argumenter som, at det vil bli for dyrt for arbeidsgiver. Alt fra enkle og billige hjelpemidler til ekstra hjelp i hverdagen. Det som er veldig merkelig er at slike argument hører du veldig sjelden fra landbaserte foretak. I små foretak med noen få arbeidsplasser og ikke stor inntjening, kan vi se problemet det skaper for arbeidsgiver. Men i store foretak, som har kommet seg på bena etter oljekrisen. Så reiser det seg mange spørsmål som sjøfartsmyndigheter og Forbund bør se på.
Vi hører at arbeidsgivere i sjøfarten, som får tilbud om å få en stor del av ekstra kostnader ved tilrettelegging for en arbeidstaker dekt av NAV. Nekter og det ender med at sjømannen må gå i land.
Det er vanskelig å se dette som noe annet en mangel på vilje til å finne løsninger og manglende evne til å se fordelen med å ha lojale og kompetente arbeidstakere som fremdeles har noe å tilføre arbedsplassen i bedriften sin.
Her kommer vi tilbake til Vilje, Kommunikasjon og Samarbeid.
Det er helt klart at bransjen må ta større del av ansvaret for sine arbeidstakere, gjennom bedre samarbeid med NAV, Sjømannen og Helsevesenet i slike saker. De må kunne se løsninger, istedenfor å sette ned foten, uten å se på de løsninger som er.
Bransjen kan og evner å løse dette sammen med NAV, Forbund og Myndigheter hvis viljen er der.
Her bør også myndighetene og forbundene bli tydeligere på hva de forventer av bransjen. For de har råd, hvis de ikke har råd til å føre en rettferdig mannskapspolitikk, så har de vel strengt tatt ikke noe i bransjen å gjøre?
Samtidig må politikerne på sin kant se på, fallgruvene sjømannen kan ende opp i når det gjelder pensjon og opptjening av pensjon. I dag ender sjøfolk opp i en urettferdig situasjon pga at de faller mellom flere stoler.
Den behandlingen mange sjøfolk opplever, der de med rette føler at de blir straffet psykisk og økonomisk og havner utenfor arbeidslivet. For noe de selv ikke er herre over, kan ikke lenger oversees.