I går vedtok Stortinget å innføre norske lønns- og arbeidsvilkår i norsk økonomisk sone. For første gang på lenge føler jeg at norske sjøfolk nå blir hørt. Det må vi ta med oss videre.
Fremskrittspartiet forsøkte å fremme forslag om ytterligere utredning – av en ordning som allerede er blitt grundig utredet gjennom flere år.
Det er ingen tvil om at det fortsatt er usikkerhetsmomenter. Uansett hvilken modell man velger, vil det være elementer man ikke har full kontroll over.
For meg er ikke vedtaket vanntett, men det representerer et viktig skritt. Jeg håper at vi nå prøver det ut, og er villige til å justere underveis dersom det oppstår uheldige konsekvenser. Det er slik vi oppnår ordninger som fungerer best mulig for alle parter.
Norske sjøfolk har lenge levd med trusselen om utflagging. Vi har i praksis blitt fjernet fra muligheten til å jobbe internasjonalt – i det som tidligere ble kalt utenriksfarten. For første gang på lenge føler vi nå at vi blir hørt. Det må vi ta med oss videre.
Kystfarten ble flagget ut, men var i ferd med å komme tilbake etter at Høyre/Frp-regjeringen fjernet taket på nettolønnsordningen i 2017.
Dette fikk imidlertid en knekk da Ap/Sp-regjeringen gjeninnførte taket i 2022.
Det vedtaket Stortinget fattet i går er historisk, nettopp fordi det markerer et reelt gjennomslag for norske sjøfolk.
Man kan diskutere kvaliteten på ordningen som er vedtatt – den er ikke optimal, og det gjenstår mange spørsmål – men vi er endelig i gang med å forme en stabil og forutsigbar ordning for både arbeidsgivere og arbeidstakere.
Selv om det er usikkerhet knyttet til om ordningen vil fungere etter hensikten, er jeg ikke enig i den ensidige kritikken fra arbeidsgiversiden og høyresiden i norsk politikk. Intensjonen og behovet for denne ordningen – sett i lys av Norges rolle som sjøfartsnasjon – har vært fullstendig underkommunisert. Dette handler ikke bare om å sikre norske sjøfolk, men også om å skape forutsigbarhet for norske rederier.
Rederier med skip i NOR-registeret vil ikke miste konkurransekraft i norsk farvann og på norsk sokkel. Det sentrale spørsmålet er hvordan dette vil slå ut for fraktefarten inn og ut av landet. Jeg tror kystflåten overdriver de negative konsekvensene.
Ja, utenlandske sjøfolk vil bli dyrere, men dette kan kompenseres gjennom justering av fraktpriser. Samtidig vil utenlandske rederier måtte heve lønningene når de opererer i norsk farvann.
Slik jeg ser det, vil dette faktisk styrke – ikke svekke – konkurransekraften til norsk kystfart, som i dag taper markedsandeler til EU-baserte konkurrenter.
Høyresiden er sterkt preget av arbeidsgiverinteressene, og klarer ikke å se det større bildet. De overser betydningen av norsk sjømannskap, lokalkunnskap om kysten og sokkelen, og verdien av å ha sjøfolk bosatt over hele landet.
Disse sjøfolkene bidrar til både lokalsamfunnene og nasjonen, og rederiene skaper arbeidsplasser både langs kysten og i byene.
Jeg har lenge ment at norske lønns- og arbeidsvilkår fungerer godt for skip i NOR som opererer i norsk sektor. For skip som opererer utenfor, må vi samtidig ha en velfungerende nettolønnsordning. Dette er langt mer realistisk enn Frps ensidige fokus på nettolønn – en ordning som møtes med stor skepsis i alle partier fordi den anses som for dyr.
Frp overser at innføringen av norske lønns- og arbeidsvilkår frigjør midler som kan styrke nettolønnsordningen der den faktisk trengs mest.
Selv om venstresiden nå har stemt gjennom forslaget og vi har tatt et langt steg videre, opplever jeg fortsatt at det mangler helhetlig forståelse. Det er fortsatt for mye fokus på lønn, og for lite på de samlede arbeidsvilkårene.
Samtidig reiser det seg en rekke spørsmål:
Hvordan vil Sjøfartsdirektoratet håndheve reglene og sikre at de faktisk følges?
Hvordan vil det fungere i praksis at skip pålegges å betale norsk lønn i det øyeblikket de entrer norsk farvann?
Svarene på dette vil vi få etter hvert som ordningen settes ut i livet. Det viktigste nå er at vi følger utviklingen nøye og er villige til å gjøre nødvendige justeringer – i samspill med både arbeidsgivere og arbeidstakere.
Vi må ikke la oss lamme av motstand fra arbeidsgiverorganisasjoner og enkelte politiske miljøer. Samtidig må vi være åpne for kritikk og erfaringer fra alle sider.
Det er ingen som sitter med fasiten. Det vi vet, er at norske sjøfolk, norske arbeidsgivere og Norge som sjøfartsnasjon trenger stabile og forutsigbare rammer.
Det er avgjørende for å opprettholde vår posisjon som en stor maritim aktør i fremtiden.
Selv om alt ikke er på plass ennå, representerer dette vedtaket en god begynnelse.
Det gir oss et grunnlag for å utvikle en best mulig løsning gjennom samarbeid, forståelse og en felles ambisjon om å sikre fremtiden til norsk maritim næring og norske sjøfolk.
Det er sjøfolkenes organisasjoner, den maritime næringen og politikerne som må gå sammen og ta ansvar.
Vi har en unik mulighet foran oss – la oss ikke kaste den bort.
Jan Nilsen
IFM