Det har i de siste år kommet en rekke rapporter og utredninger om arbeidsmiljøet i Maritim Næring. Konklusjonene i dem alle er at det dessverre foregår mobbing og trakassering i alt for stor grad ombord på båtene, selv om det jo etter loven skal være nulltoleranse for det. Faktisk viser funnene at denne ukulturen er i et så stort omfang, at næringen er både rystet og sjokkert. I ettertid er det derfor satt ned både kommisjoner og utvalg, og regjeringen er også koblet inn for å få til et samarbeid slik at arbeidsforholdene skal bli både trygge og gode for absolutt alle sjøfolk.
Undersøkelsene og rapportene har avdekket at mye av problemet skyldes dårlige holdninger blant sjøfolk primært. Uskrevne lover som at, dersom du arbeider som sjømann må du jo tåle litt tyn.
Men hvem er det som opphøyer seg til å bestemme hva et annet individ egentlig skal tåle, eller stilletiende skal finne seg i?
Det har komt fram at mange opplever å bli mobbet av overordnede, og de mest utsatte ofrene er forpleinings- og dekkspersonell. Den som er særskilt utsatt er den som har en stilling som gjør at hen i tillegg er helt alene i sitt departement, og da snakker vi gjerne om kokken med det administrative arbeidet.
Det er jo en person, alt annet mannskap har en referanse til. Den personen som aldri kan ha en dårlig dag, men må prestere på fagprøve nivå til enhvert måltid. Er hen litt uheldig med sausen en dag blir det lett et veldig “viktig” tema til diskusjon for resten av mannskapet. Om kokken har vært ekstra uheldig kan det også bli en “god” historie å fortelle i flere år. Historier om “Kokken som var her for fem år siden” finnes det mange av. Kokkene er et merkverdig interessant tema for de fleste sjøfolk, skjønt kokken har nok ikke samme engasjement eller tid til å bry seg så mye om hvordan annet mannskap utfører sitt arbeid.
En annen sak er den arbeidsmengden som pålegges den generelle sjømann. Også her kreves det ofte mer av dem som jobber i forpleiningen, siden de gjerne står alene med alt arbeidet, både det synlige og det usynlige. Alenekokk-jobben handler nok stort sett å oppfylle andres krav, men hen ser ellers lite til de velferdsgoder som annet mannskap normalt kan nyte godt av.
Det har i flere titalls år blitt gitt beskjed og ropt varsku til forbundet (NSF) om at alenekokk-jobben er alt for innholdsrik, og i svært liten grad helsefremmende, hverken fysisk eller psykisk.
Men dem som har markert seg og gitt beskjed har konstant blitt tilsidesatt. Faktisk til tider har dem som har stått opp for saken blitt både latterliggjort, nedsnakket og ignorert. Noen har også blitt direkte mobbet på sosiale medier, og da faktisk av sine egne forbundsfeller.
Men det må sies at NSF har tatt dette med mobbing og trakasering på alvor og fikk dette frem i bevisstheten hos myndighetene, men det er lite som tyder på at den maritime næringen har tatt det på alvor så langt. Vi får inn meldinger fra forpleiningspersonell som blir mobbet og trakasert .Så vi har ikke kommet lenger dessverre.
De siste årene har det nå komet fram i rapporter at det slett ikke står så særlig bra til når det gjelder det psykososiale miljøet ute på båtene. Det står også i Sjøfartsdirektoratet sin rapport (lenke side 35.) At forpleiningspersonellet kommer signifikant dårligst ut i forhold til hvem som opplever mobbing.
https://www.sdir.no/
Nå blir dette med mobbing og trakassering tatt opp i STAMI sin brede forskning som er lagt ut i dag. Noe som vi hilser velkommen.
Men vi har allerede rapporter på hvor alvorlig dette problemet er og når vi vet at holdningsendring tar tid. Så mener vi bør en allerede starte nå med den kunnskapen vi har. Parallelt med forskningsrapporten.
Det er mange faktorer som skal til for å skape et helsefremmende arbeidsmiljø på sjøen. Som turnusordning, arbeidsmengde, dårlig søvnkvalitet, støyplager med mer. I tillegg kommer arbeidsmiljøet ditt an på hvilken status du har om bord. Hvilke holdninger folk har med seg, og hvordan arbeidet tilrettelegges og så mye mer. Det er sagt at gode holdninger er noe man tar med seg hjemmefra.
Selv om alle ombord har et ansvar for hvordan man opptrer og behandler sine kolleger, så har arbeidsgiver og skipsfører et særskilt ansvar. Noe det kan virke som mange ikke forstår.
Ansvars forholdet til Skipsfører står klart og tydelig i lov om Skipssikkerhet. Kapittel 4 paragraf 22.
§63. Brudd på Skipsførerens plikter når det gjelder den personlige sikkerheten ombord.
Med bøter eller fengsel inntil 1 år straffes en skipsfører som forsettlig eller grovt uaktsomt vesentlig overtrer sin plikt etter bestemmelser gitt i eller medhold av §29 første ledd bokstav a til å sørge for at arbeidet ombord er tilrettelagt slik at det kan utføres sikkerhetsmessig forsvarlig og ivaretar det psykososiale arbeidsmiljøet i henhold til kravene i §22 med forskrifter.
Så kan en spørre seg om hvor grensen for forsettlig eller grovt uaktsomt går.
Til sammenligning så har en rektor på land det samme ansvaret og der har vert saker der der har forekommet politianmeldelser mot rektorer som ikke har tatt tak i mobbe problematikken på sin skole.
Så vidt oss bekjent har vi ikke hørt om det i skipsfarten.
Det å bekjempe mobbing, trakassering og utenforskap er vanskelig. Holdningsendringer, ansvars setting, samspill mellom arbeidsgiver, ledelse ombord og de det gjelder kan være utfordrende. Og tar tid. Det en vet med sikkerhet er at denne problematikken løses ikke på en, to, tre.
Vi vet hvor ansvaret ligger hos den enkelte, ombord, men det overliggende ansvaret ligger hos skipets fører.
En får ofte høre fra arbeidsgiver at dette får dere løse ombord. Men det er ikke alltid lett. Det ender som oftest med ansvars fraskrivelse fra arbeidsgiver, skipets ledelse og den enkelte ombord. Der den som blir utsatt for mobbing ender med å si opp eller be om å få bytte båt. Mens de dårlige holdningene får fortsette ombord og de starter på neste offer.
Denne ukulturen kan ikke fortsette. Derfor må arbeidsgiver starte med å skolere/informere skipsfører om hvor stort hans ansvar er for det psykososiale miljøet ombord og tar han ikke det på alvor må det få konsekvenser for hans fremtid i rederiet.
I 2024 var dette hovedtema for sjøfartsdirektoratet og de hadde kjøpt inn et undervisnings opplegg fra Danmark som rederiene kunne få kjøp inn. Hvor langt dette arbeidet har kommet vet vi ikke.
Det at dette har så store konsekvenser for helse og sikkerhet ombord må få en større bevissthet på rederiene og ombord i båtene. Den dagen det går liv så er det for seint og hvor skal en da plassere ansvaret?
Derfor må arbeidet med en holdningsendring starte nå. Og det må starte med bevisstgjøring på problemet og hvor ansvaret ligger. Og en må sette krav til arbeidsgiver og de ombord om å ta dette på alvor og hvilke konsekvenser det kan få for alle parter.
Det at rapporten til Sjøfartsdirektoratet er så entydig og klar på hvem som er mest utsatt ombord. Og de viser til at både arbeidsgiver og skipsfører viser lite kunnskap og forståelse om hvor alvorlig mobbing og trakassering er. Bør næringen ta på alvor og det bør settes i gang tiltak raskt.
IFM